I blogginnlegget om hvordan man kan snakke med barn og ungdom om selektiv mutisme, så virker det så lett å snakke med barn om selektiv mutisme. Punktene som er satt opp er jo ting som kan være fint å høre. Men i realiteten er det jo ikke så enkelt alltid.

For noen barn og ungdom vil ikke snakke om dette temaet. Det kan være fordi de føler at det å ha selektiv mutisme gjør at det er noe feil med dem, og at de derfor vil dytte det unna- unngå det. At de i årevis har opplevd at det er feil at de ikke får til å prate, eller at noen hele tiden skal prøve å fikse dem. Eller så kjenner de på at foreldrene synes det er vanskelig at de ikke får til å snakke, og at det derfor blir vanskelig å snakke om. At de på en måte blir en byrde for foreldrene eller andre fordi de ikke snakker. Hva gjør man da?

Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, eller på noe annet, men jeg tenker å dele litt tanker og erfaringer som jeg selv har gjort gjennom jobb og i livet.

En ting som er viktig å få sagt er at jeg ikke tenker at det nødvendigvis er så viktig å ha en toveis- samtale om selektiv mutisme dersom det er vanskelig å få til. Det er viktigere at man jobber mot at det skal være et tema som er mulig å si noe om. Man kan gjerne si noe om ting selv om man ikke får noe svar, for de hører (selv om det ikke alltid virker sånn).

Noen ting har man ikke så mye kontroll over, som om barnet eller ungdommen svarer deg frivillig eller ikke. Men en ting man har kontroll over er seg selv. Og en av de tingene jeg har erfart kan være av stor betydning når man prater med barn og ungdom, er overraskende nok hvordan man selv føler om det at barnet har selektiv mutisme. For om det er veldig sårt, man er veldig redd og det er vanskelig og vondt for deg, så plukker barnet opp dette- og det kan rett og slett være noe som bidrar til at kommunikasjonen rundt dette temaet stopper opp.

Jeg skal ta et litt personlig eksempel fra mitt eget liv.

Jeg har ikke hatt barn med selektiv mutisme, men datteren min hadde en angstlidelse fra hun var 6 år. Hun hadde en tvangslidelse som gjorde at hun måtte lukte på alt flere ganger i minuttet; både hender og ting hun holdt i. Dette var jo ganske påfallende for alle rundt henne og jeg følte hun skilte seg veldig ut. Det er jo ikke normalt lukte på hender og ting så mye. Det var ikke til å unngå at folk så det, og jeg var kjempebekymret. Jeg var redd for at hun skulle skille seg ut sånn at hun ble mobbet, utestengt, at hun ikke skulle klare skolen eller livet sitt. Bare tanken på at hun ikke hadde det bra var nesten ikke til å leve med. Jeg følte at jeg ikke visste hvordan jeg skulle hjelpe henne og jeg visste ikke helt hva som var best å gjøre. Så det jeg til slutt gjorde, ubevisst,- var at jeg prøvde å late litt som ingenting og håpet da det ville gå over av seg selv. Jeg undertrykte på en måte vanskene hennes i frykt for at det å snakke om det ville gjøre det verre. Jeg gjorde det mange gjør med vanskelige følelser, nemlig å dytte dem unna og håpe at de forsvinner. Men det fungerer ikke særlig bra. Og vi foreldre er jo forbilder for barna våre- i alle fall en god stund- så det at jeg forsøkte å dytte alt dette under teppe, gjorde jo til at hun gjorde det samme. Og vi snakket ikke noe særlig om det i det hele tatt. Vi fikk etter hvert plass på BUP, og hun ble utredet og skulle få hjelp der. Men den hjelpen som ble gitt var ikke til hjelp. Datteren min ville ikke snakke om vanskelige ting, og de på BUP ga ganske fort opp. Hun passet rett og slett ikke inn i opplegget der. På den tiden visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, og vi var rundt omkring for å forsøkt å få hjelp. Datteren min følte seg feil og rar, og jeg følte det samme. At det var noe feil med henne som vi måtte fikse og som jeg egentlig burde klare å hjelpe henne med å fikse, men som jeg ikke klarte å fikse. Om jeg forsøkte å snakke med henne, stresset jeg veldig med at hun kunne bli lei seg eller sint eller at jeg skulle gjøre det verre- så det unngikk jeg ofte. Jeg hadde så vanskelige følelser rundt dette selv at det rett og slett var vanskelig å få noe god dialog med henne. For det hun hadde trengt var kanskje en som forsto vanskene hennes, og som kunne forsikre henne om at hun faktisk ikke er alene om å ha det sånn, at hun verken er rar eller feil og at det finnes håp- at det finnes metoder for å komme seg ut av det. Hun hadde trengt å høre og vite akkurat det Maggie Johnson og Alison Wingens (jf. blogg om hvordan prate om selektiv mutisme) skriver at barn med selektiv mutisme trenger å høre. Men det klarte ikke jeg å gi da. Jeg hadde mer enn nok med å håndtere mine egne dårlige følelser rundt vanskene hennes, og visste heller ikke da at det var akkurat det hun trengte. Heldigvis fikk vi etter hvert hjelp- jeg med mitt og hun med sitt, og vi klarte (etter mange år riktignok) å snakke om disse tingene. Ting løste seg. Ikke bare ved at vi snakket sammen om disse tingene selvfølgelig, men det var en del av det.

Men jeg lærte en del viktige ting, som jeg håper også andre kan ha nytte av. Jeg lærte at det noen ganger kan være lurt å få jobbet med følelsene rundt vanskene til barnet ditt, slik at du blir mer avslappet, aksepterende og har en mer ro rundt disse vanskene. For disse barna og ungdommene er utrolig sensitive og det du utstråler blir garantert plukket opp av dem. Om du har masse vonde følelser rundt det at de har selektiv mutisme (som jo er naturlig at man har) er det ikke så rart om det blir vanskelig med kommunikasjon rundt temaet. Så for å hjelpe barnet eller ungdommen kan det være en god start for mange å begynne med seg selv. Når du selv er litt mer rolig og aksepterende så vil mest sannsynlig også barnet bli det. Og bare for å gjøre det helt klart- så betyr ikke aksept at man gir opp, bare at man godtar at akkurat nå er det sånn at ungdommen min har vanskeligheter med å snakke. Det betyr ikke at det alltid kommer til å være sånn eller at dere ikke skal jobbe med det. Aksept betyr bare at sånn er det nå, og at det er greit at det er sånn akkurat nå.

Det betyr ikke at du ikke synes at det er utfordrende at barnet eller ungdommen sliter med det de gjør (for det gjør nok så å si alle foreldre), eller at du må være i perfekt balanse for å snakke om det- bare at du bør ha en viss kontroll over hva du selv utstråler i forhold til selektiv mutisme.

Så kanskje man først må begynne å kjenne etter hva man selv tenker og føler om det man snakker om, før man snakker med barnet eller ungdommen. På den måten kan man legge grunnlaget for en god dialog.

Og  helt til slutt: Det kan selvfølgelig være andre eller flere grunner til at barnet eller ungdommen ikke vil snakke om disse vanskene. Dette er bare erfaringer fra mitt eget liv og erfaringer fra en del av de jeg har jobbet med gjennom praksisen min.