Å snakke om selektiv mutisme er en god ting- både for å ufarliggjøre vanskene, men også for at barnet skal vite at du forstår og kjenne at du er på deres lag og har troen på at barnet kan komme seg ut av tausheten. Mange er kanskje litt redde for at det å snakke om Selektiv Mutisme kan gjøre barna mer oppmerksom på vanskene og forsterke vanskene. Dette er sjeldent tilfelle. Barna er allerede veldig klar over at det er vanskelig for dem å snakke. Det å snakke om det, kan hjelpe til med å ufarliggjøre vanskene. Av og til har jeg opplevd at barna blir lettet når vanskene blir snakket om. Plutselig er det noen som forstår. Men det er ikke likegyldig hva man sier.

I «The Selective Mutism Resource Manual» (Johnson & Wintgens) har de satt opp en liste over noen budskap som barn med selektiv mutisme har godt av å høre fra de voksne i hverdagen. Hvordan man sier dette, avhenger av barnets alder og utvikling. Men det er godt for et barn å få høre dette fra alle de voksne de omgås med ofte. Selv om det brukes betegnelsen barn her, vil det samme gjelde for ungdom.

Vis at du forstår barnets frykt for å snakke.

La dem vite at du forstår hva som er vanskelig for dem og følelsene de opplever når de prøver å snakke. Du vet de vil og har prøvd å snakke, men de føler seg så engstelige for å snakke at det strammer seg i kroppen for dem og de kan føle at de er i en frystilstand- det kjennes ut som om ordene setter seg fast i halsen på dem. Språket du bruker og detaljene du gir vil avhenge av deres alder.

La barnet vite at de ikke er alene.

Yngre barn trenger å vite at det er mange andre barn som synes det er vanskelig å snakke i begynnelsen. For eldre barn (akkurat som for voksne) kan det være spesielt betryggende å bli fortalt at tilstanden deres har et navn (selektiv mutisme) og at det finnes andre barn på deres alder som også har de samme vanskene

Ta presset til å snakke bort.

Ta presset til å snakke bort slik at barnet kan slappe av, delta, kose seg og lære i alle settinger. Snakk gjerne om at det er mange andre måter å være med og ha det gøy på. Det viktigste er at de føler seg bra og avslappede. Fortell barnet det ikke haster å skulle klare å snakke, og de kan snakke når de føler seg klare. La dem vite at de alltid kan komme til deg hvis de føler seg opprørte eller de trenger noe.

Forklar at det blir lettere å snakke.

Det er viktig at barnet ser på seg selv som en person som vil snakke på et tidspunkt i fremtiden og vet at du har tillit til dem. Fortell dem at du vet at de ikke er klare til å snakke ennå, men at det ikke alltid vil være slik; det vil bli lettere og de vil bli modigere. Understrek de bare trenger å gjøre ting de kan klare; og ved å begynne med ting de synes er enkle, vil de gradvis kunne gjøre mer og mer inntil det en dag er veldig lett å snakke.

Altså; Snakk med barna og ungdommen med selektiv mutisme om selektiv mutisme slik at de føler seg sett og forstått og slik at de vet at det er håp- at de vil klare å snakke etter hvert. Å vite at de ikke er alene og at det er mulig å bli kvitt vanskene er utrolig viktig for mange!

Men hva om ikke barnet eller ungdommen vil snakke om selektiv mutisme? Dette skal jeg ta opp i neste blogginnlegg som heter; "Hva om barnet ikke vil snakke om selektiv mutisme?"