Behandling av selektiv mutisme er en oppgave som krever kompetanse. Veien er til en viss grad individuell, men det finnes en hel del forskning og praksis rundt hva som fungerer når man skal komme seg ut av tausheten. For det er mulig å jobbe seg ut av selektiv mutisme (SM).

I Norge finnes det noe, men ikke mye, forskning på behandling av selektiv mutisme. Dessverre er det av og til mangel på kunnskap hos fagfolk som gjør at veien ut av vanskene blir lenger enn den trenger å være.

Jeg vil derfor gi et overblikk over hvordan denne veien ut kan se ut. Mye av praksisen min bygger på Maggie Johnsons og Alison Wintgens sitt lange arbeid med barn og ungdom med selektiv mutisme og deres «The Selective Mutism Resource manual». Verktøyene brukes både i behandlingen av barn og unge her på senteret, men lar seg også lett tilpasse til digitale timer som jeg har med mange av dem jeg hjelper rundt om i Norge. Noen av de viktigste verktøyene er:

• Kartlegginger
• Kunnskap og informasjon til alle om SM
• Å snakke med barnet eller ungdommen om SM
• Gradert eksponering
• Håndtering av følelser
• Å roe nervesystemet

Kartlegging

Når man skal hjelpe barn eller ungdom, begynner man alltid med å kartlegge. Selv om de med selektiv mutisme alltid opplever angst i visse situasjoner der det er en forventning om at de skal snakke, mens de i andre trygge situasjoner snakker helt fint- er det likevel en del variasjoner i forhold til hvor mye angst de opplever i hverdagen, hvor mye den non-verbale kommunikasjonen er påvirket, hvor mye de unngår og hvor inngrodde mønstrene er. Alt dette kartlegges før man legger en plan for behandlingen.

Der er også viktig å kartlegge om det finnes andre vansker som trengs å tas tak i parallelt. Denne kartleggingen gjøres både gjennom samtale med foreldre og i møte med barnet eller ungdommen. Og om det er behov, kan supplerende kartlegginger rundt språk, kommunikasjon, stamming eller annet innenfor mitt fagfelt gjøres. Om det finnes vansker som er utenfor mitt fagfelt, må supplerende kartlegginger gjøres av fagfolk med ekspertise på området.

Kunnskap til alle om selektiv mutisme

Det er viktig at alle rundt barnet eller ungdommen har kunnskap om selektiv mutisme. Både skolen eller barnehagen, familien, venner og andre som omgås barnet må vite hva barnet strever med og hvordan man skal møte det på en god måte slik at man legger til rette for trygge omgivelser.

For det er gjerne det det handler om. Å skape et trygt miljø for barna eller ungdommen slik at det sakte, men sikkert kan komme seg ut av tausheten gjennom eksponering og passe store utfordringer. For det å utfordre seg selv krever en viss grad av trygghet. Dette arbeidet gjøres gjerne gjennom veiledning eller digitale kurs, eller en kombinasjon av dette.

Å Snakke med barnet eller ungdommen om selektiv mutisme

Det er gjerne en del ting et barn eller en ungdom kan ha godt av å høre fra de rundt. Hvordan du formidler dette må tilpasses barnets alder, utvikling og personlighet.

Alle trenger å kjenne på en forståelse av at det å snakke er vanskelig for dem. Å ta presset til å snakke bort er viktig, slik at barnet eller ungdommen kan delta, kose seg og lære uten å måtte prestere noe. Det å la barnet eller ungdommen vite at det ikke er alene om å ha vansker med å snakke i noen situasjoner kan også være en lettelse for mange.

For en del ungdom kan det være spesielt betryggende å bli fortalt at tilstanden deres har et navn (selektiv mutisme) og at det finnes andre som har det som dem.

Å vite at det kommer til å bli lettere å snakke er også godt å vite for både barn og ungdom.

En del ungdommen har behov for kunnskap om SM. Mange har levd med denne diagnosen nesten hele livet uten å få den hjelpen de har trengt. Noen har god innsikt i hva SM er, men for mange er dette noe som har rammet dem og som de ikke helt forstår. Hvordan man kan jobbe seg ut av SM er også et mysterium for mange. Derfor er det viktig å snakke med ungdommen om SM og veien ut.

Gradert eksponering

Gradert eksponering er en klassiker i behandlingen av angst, men også i behandling av selektiv mutisme. Denne formen for behandling går ut på å møte det man er redd for i passe små steg, slik at man gradvis kommer seg ut av frykten. Dette er den mest brukte og best dokumenterte behandlingsformen innenfor selektiv mutisme. Forskning har vist at denne metoden er effektiv for å ta steget ut av angsten. De vanligste metodene innenfor selektiv mutisme er å jobbe med ulike mål ved å dele dem i overkommelige delmål, gjerne satt inn i en måltrapp. En annen og klassisk metode er sliding in eller (trappetrinnsmetoden som den kalles på norsk). Uansett hvilken metode man bruker for gradert eksponering handler det om å ta passe store steg slik at man gradvis mestrer ferdighetene man trenger i kommunikasjonen med andre. Kommunikasjonstrappen er en fin modell for å få en oversikt over veien man ønsker for barn eller ungdom med selektiv mutisme. Man finner da ut hvor barnet er i trappen og jobber seg så oppover i trappen gjennom gradvis eksponering.

 (se illustrasjonen til bloggen)

Å håndtere følelser

Å håndtere følelser på en god måte er en viktig ferdighet å ha for alle mennesker. Men denne evnen er spesielt god å ha når man har en angstlidelse som selektiv mutisme og skal utfordre seg selv ved eksponering. For hva er det egentlig man er redd for når man har en fobi eller en angst knyttet til noe? Det kan være ulike ting man frykter. Noen kan være redd for at snakking vil avsløre dem som en person som ikke er verdt å være sammen med- kanskje man frykter ensomhet. Men om dette skjer- hva er det egentlig man er redd for da? Svaret er gjerne følelser. Ofte er man redd for de utrolig vonde følelsene som kommer sammen med angsten. Man frykter gjerne at følelsene er så overveldende at man ikke kan håndtere dem. Å jobbe med følelseshåndtering er derfor utrolig nyttig i forhold til selektiv mutisme. Noe også forskning bekrefter. I min praksis bruker jeg ofte elementer fra Acceptance and Commitment Therapy (ACT)- spesielt med ungdom. Forskning har vist at nettopp denne terapien har gode resultater på angstlidelser, inkludert selektiv mutisme.

Å roe nervesystemet

Barn og ungdom som har vært mye i frykt har av og til et nervesystem som er i ubalanse. For disse kan det av og til være vanskelig med eksponeringsterapi, da kroppen er i en konstant beredskap, og alarmsenteret i hjernen går av ved hver minste antydning til utfordring. Det finnes da øvelser og teknikker man kan bruke som aktiverer vagusnerven. Å aktivere vagusnerven betyr at man skrur på systemet i kroppen som gir ro. Dette kan være helt nødvendig for enkelte før man går i gang med den mer tradisjonelle terapien i forhold til selektiv mutisme.

Dette var altså en oversikt over hva de ulike komponentene i en behandling av selektiv mutisme kan være. Det finnes selvfølgelig også mange flere verktøy i behandlingen av selektiv mutisme som gjerne brukes i tillegg til disse jeg har nevnt. Men med disse verktøyene som et fundament i behandlingen, vil man være trygg på at barna og ungdommen med selektiv mutisme vil få de grunnleggende verktøyene de trenger for å komme seg ut av tausheten. For det er mulig!